  |
  |
|
||
 |
|
|
Utførsel av kulturminner
|
||||
|
• |
fornminner fra Norges oldtid og middelalder |
| Forskriften var streng, og det kunne kun gis utførselstillatelse for: | ||||
|
• |
ting fra tiden etter reformasjonene som er tilfalt en person i utlandet som arv eller gave, eller som aktes utført av noen som reiser
for å ta varig bopel i utlandet |
|
Det var mange institusjoner som kunne gi tillatelse, hver innenfor sitt ansvarsområde. Men håndteringen var noe lemfeldig både i forhold
til hvilke områder de enkelte institusjonene skulle håndtere, og i forhold til bestemmelsene i forskriftene om hvilke tilfelle det var anledning til å innvilge tillatelser. Det ble utøvet stort
individuelt skjønn fra de enkelte tjenestemenn, og det var stor overlapping mellom institusjonenes ansvarsområder. Det manglet også samkjøring mellom institusjonene. Konsekvensene ble
forskjellsbehandling av søkere etter hvor de henvendte seg. Noen ga utførselstillatelser ut fra en oppfatning av at museet ikke hadde rett til å legge begrensninger i forhold til den private
eiendomsretten – og dermed opptrådte ganske suverent i forhold til forskriften, og det finnes eksempler der en søker etter å ha fått nei et sted gikk til et annet museum og fikk ja. På Norsk Folkemuseum var vi restriktive og mente at forskriften ikke ga hjemmel for utførsel ved vanlig salg til turister, eller nordmenn bosatt i utlandet som på besøk i hjemlandet ville kjøpe med seg norske antikviteter for å ta dem ut til sitt nye bosted. Resultat var at museet etter hvert fikk færre og færre søknader. Ny lov om kulturminner kom i 1978 med tilhørende forskrifter om utførsel. De nye forskriftene var stort sett lik de gamle, men det kom én vesentlig endring - bestemmelsene om hvilke søknader som kunne innvilges var tatt helt ut. Vi etterlyste da retningslinjer for vurderinger av søknadene, men Miljøverndepartementet, som den gangen var ansvarlig for dette feltet, ville ikke gi slike kriterier og overlot vurderingene helt til de enkelte institusjonene. Resultat var at forskjellsbehandlingen mellom institusjonene i alle fall ikke ble mindre enn før og det var liten kontakt og samordning mellom de institusjonene som kunne gi tillatelse. Senere har vi hatt flere endringer i forskriftene, og jeg vil her peke på fire sentrale punkter: |
||||
|
1. |
Det har kommet en sterk reduksjon i antall institusjoner som kan gi tillatelse. Dette er et viktig grep for å få bedre samhandling og
større likhet i behandling av søknadene. Her heter det nå i gjeldene forskrift: Utførselstillatelse skal normalt gis hvis kulturgjenstanden ikke er av stor betydning for forskning eller for
bevaring og formidling av Norges kulturarv og uførselstillatelse kan gis permanent eller for et angitt tidsrom. |
|
Gjeldene forskrift trådte i kraft fra 1. januar 2007. I høringsrunden til denne forskriften kom det klare signaler både fra Antikvarbokhandlerforeningen og Nasjonalbiblioteket om at de fant det uholdbart å praktisere en hundreårsgrense for bøker. Etter dagens regelverk ligger de detaljerte bestemmelsene om gjenstandsgrupper og de respektive aldersbestemmelser i selve lovteksten, og det betyr at hvis det skal komme en lempning på dette området så vil det kreve en endring av selve loven og det krever ny behandling i Stortinget. Men det var vel først og fremst dette spørsmålet som var årsak til at KKD valgte å nedsette en arbeidsgruppe våren 2007 for å se nærmere både på forskriftene og på loven. Arbeidsgruppen er oppnevnt av Kultur- og kirkedepartementet i brev av 27. februar 2007, og departementet har gitt følgende mandat: Arbeidsgruppen bør se på følgende problemstillinger: |
||||
|
• |
Hvilke kategorier av kulturgjenstander bør det kreves utførselstillatelse for? |
| Arbeidsgruppen har hatt følgende medlemmer: | ||||
|
|
|
|
Jeg skal avslutningsvis gi en kort gjennomgang av arbeidsgruppens forslag: Forhold mellom forskrift og lov § 23 i Kulturminneloven har ganske detaljerte formuleringer om hvilke kulturgjenstander som omfattes av utførselsforbudet. Ved høringsrunden etter siste forslag til endringer i forskriftene til § 23 kom det flere merknader som ikke kunne følges opp uten en endring av loven. Arbeidsgruppen foreslår at departementet fremmer et forslag om en mer generell formulering i lovens bestemmelser slik at framtidige justeringer eller endringer i omfang av utførselsforbudet i større grad kan håndteres gjennom endring i forskriftene. Arbeidsgruppen vil foreslå følgende formulering i lovteksten: § 23 Utførselsforbud. Uten departementets tillatelse må det ikke føres ut av landet kunst eller kulturmateriale som har stor betydning for forskning, bevaring og formidling av kulturarv, kunst og historie i Norge.1 1 Betegnelsen ”i Norge” er valgt for inkludere urfolk og minoriteter. Vurdering av samordning med de svenske og danske reglene De svenske og danske reglene for utførsel av kulturminner er svært forskjellige, og disse forskjellene er så store at arbeidsgruppen ikke kan se at det er grunnlag for å tilpasse et felles nordisk regelverk på dette feltet nå. Arbeidsgruppen har derfor særlig sett på de svenske og danske reglene i forhold til hvilket materiale som omfattes av reglene og til bruk av verdigrenser og aldersgrenser for de respektive grupper. Bruk av verdigrenser I de danske reglene er det en generell nedre verdigrense på DKK 30.000 for fotografier og DKK 100.000 for annet materiale over 100 år, mens det ikke er noen verdigrense for materiale fra før 1660. Sverige har detaljerte beskrivelser av materialgrupper som omfattes av utførselsforbudet og verdigrensene varierer fra SEK 0 til SEK 50.000 for de forskjellige gruppene. Arbeidsgruppen vil fraråde å innføre økonomiske verdigrenser i de norske bestemmelsene. Slike grenser er ikke alltid relevante i forhold til materialets kulturelle, kunstneriske eller historiske verdi. De vil være vanskelig å praktisere for tollmyndighetene og kan være lette å omgå. Det vil også være problematisk å bestemme hvem som skal kunne ha autoritet til å vurdere de anslåtte verdier. Bruk av aldersgrenser Det er stor forskjell på behov for vern av masseprodusert materiale fra nyere tid og eldre håndverks- og husflidsbasert produksjon. I dagens lovtekst og forskrifter brukes varierende aldersbestemmelser for forskjellige typer materiale. Arbeidsgruppen mener dette er en god ordning og vil anbefale en utvidet bruk av aldergrenser for å få mer formålstjenlige og praktiserbare bestemmelser. Men gruppen ser at det kan være hensiktsmessig å bytte ut aldersgrenser på 50 og 100 år med faste årstall. Gruppen vil for eksempel foreslå at generelle 100 års grenser byttes ut med år 1900 og at 50 års grenser byttes med år 1950. Hvis det senere viser seg at disse tidsbestemmelsene faller uheldig ut, vil de kunne endres ved en endring av forskriften uten behov for lovendring. Gruppen kommer med konkrete anbefalinger her i tilknytning til forslaget til revisjon av forskriften. Nærmere definisjon av hvilke materiale utførselsforbudet skal omfatte Arbeidsgruppen har vurdert dagens forskrift med definisjoner i § 2 for det materialet som omfattes av utførselsforbudet:2 2 Hele forskriften følger som vedlegg 3. I henhold til mandatet og kommentarer til forrige høringsrunde har arbeidsgruppen gjort en særlig vurdering av bøker, mynter og frimerker. Det foregår en omfattende internasjonal handel med alle disse tre materialgruppene Etter arbeidsgruppens syn vil det både virke urimelig og kreve uforholdsmessige store ressurser å opprettholde en generell hundreårsgrense for disse gruppene. Bøker, småtrykk og trykte kart I sin høringsuttalelse til gjeldene forskrift har Nasjonalbiblioteket pekt på at en hundreårsgrense for bøker vil kunne medføre behandling av flere tusen eksportsøknader i året. Nasjonalbiblioteket mener det vil være fullt forsvarlig å sette grensen for utførselsforbud til bøker trykt i Norge før 1850 og utenlandske bøker trykt før 1650. Nasjonalbiblioteket mener videre at tilsvarende bestemmelser også bør gjelde for småtrykk og trykte kart. Mynter, sedler, medaljer og ordner Det er svært få norske mynter og medaljer fra tiden etter reformasjonen som ikke er dokumentert i norske offentlige samlinger eller som finnes i så lite antall at det er særlig grunn til å verne dem gjennom et utførselsforbud. Antallet er ikke større enn at Kulturhistorisk museum til enhver tid vil kunne lage en oversikt over de objektene som bør vernes. Denne listen vil kunne ligge i forskriftene eller forskriftene kan vise til at en slik liste er kunngjort på ABM-utviklings og Kulturhistorisk Museums hjemmesider. Listen er gjengitt i vedlegg 4. Arbeidsgruppen kan ikke se at det er behov for at utførselsforbudet skal omfatte mynter, sedler, medaljer eller ordner av utenlandsk opprinnelse så fremt disse ikke omfattes av andre bestemmelser i utførselsforbudet. Arbeidsgruppen foreslår at utførselsforbudet for disse gruppene skal omfatte norske mynter eldre enn 1537, samt yngre norske mynter, pengesedler, medaljer og ordner av nasjonal betydning som er publisert i oversikt fra Kulturhistorisk Museum. Hvis departementet mener at denne oversikten bør stå i selve forskriften kan bestemmelsen alternativt formuleres slik: Norske mynter eldre enn 1537, samt yngre norske mynter, pengesedler, medaljer og ordner av nasjonal betydning og som er gjengitt i vedlagte liste. Frimerker Frimerker er trykt og også bevart i store opplag. I samråd med Postmuseet på Maihaugen og med Postens frimerketjeneste som i dag forvalter det tidligere Postmuseets frimerkesamlinger, ser arbeidsgruppen ikke behov for særskilt utførselsforbud for frimerker så fremt disse ikke inngår i arkiv eller andre sammenhenger som omfattes av utførselsforbudet. Lyd, foto og filmmateriale Departementet har bedt arbeidsgruppen vurdere aldersgrensen for lyd, foto og filmmateriale. Nasjonalbiblioteket tok også dette spørsmålet opp i sin høringsuttalelse til nåværende forskrift og foreslo der en aldersgrense på 50 år for dette materialet. Arbeidsgruppen støtter dette synet, men foreslår en tidsbegrensning på materiale fra før år 1950. Materiale som er importert til Norge i nyere tid Det skjer en betydelig import av kunst og kulturmateriale til Norge. Arbeidsgruppen ser ikke at det er behov for å kreve særskilt utførselstillatelse for slikt materiale så fremt det kan dokumenteres at materialet er importert etter år 1950. Men for å hindre at Norge skal være et attraktivt transittland for ulovlig handel med kulturgods, bør det kreves eksporttillatelse også for slikt materiale såframt det ikke kan dokumenteres ved utførselen at materialet i sin tid var lovlig eksportert fra opprinnelseslandet. Ansvarsdeling mellom vedtaksinstitusjonene Selv om forskriften forsøker å trekke klare grenser for ansvarsfordelingen mellom vedtaksinstitusjonene, vil det alltid komme opp materiale der ansvarsforholdet kan være uklart, vurderes forskjellig eller være overlappende. Forskriften bør derfor inneholde et klarere pålegg om samråd med andre vedtaksinstitusjoner i slike saker. Arbeidsgruppen mener av vedtaksinstitusjonene skal samrå seg med hverandre eller rådspørre regionale faginstitusjoner hvis det kan være tvil om myndighetsområdet eller behov for å supplere kompetansen. Midlertidige utførselstillatelser En del søknader vil være begrunnet i utlån til utstillinger, midlertidig bopel i utlandet, bruk av veterankjøretøy i utlandet og lignende. I forskriften er det derfor anledning til midlertidig utførselstillatelser. Men i revisjon av forskriften bør det innarbeides en meldeplikt ved retur av materialet samt en forpliktelse for den respektive vedtaksinstitusjon om å varsle ABM-utvikling hvis denne meldeplikten ikke overholdes. Meldeplikten må også framgå i utførselstillatelsen. Rapportering av avslag på søknader I dag er det kun rapportering til ABM-utvikling på innvilgede søknader om eksporttillatelse. Det bør opprettes en rutine der avslag også rapporteres til ABM-utvikling. Behandling av materiale som er stoppet ved forsøk på ulovlig utførsel Det bør lages rutiner for behandling av materiale som stoppes ved utførsel. Skal det beslaglegges hvis det mangler nødvendige papirer, og hvordan skal det behandles i etterhånd? Hvis Tollvesenet har stoppet et materiale på grunn av manglende utførselstillatelse bør vedtaksinstitusjonene ikke behandle ny søknad om utførsel før Tollvesenet har avsluttet den første saken. Innkjøpsfond Både fra medlemmer i arbeidsgruppen og fra institusjoner som arbeidsgruppen har vært i kontakt med under arbeidet, er det reist spørsmål om det ville være mulig å opprette en et fond eller en annen statlig ordning for innkjøp av materiale som blir belagt med eksportforbud. Arbeidsgruppen vil anbefale at Kultur- og kirkedepartementet vurderer mulighetene for å få etablert en slik ordning. 3 Jf. Danmark der staten er forpliktet til å innløse de gjenstander som nektes utførsel |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til ulovlig handel |